«Akula» er ein actionfylt spenningsroman med storpolitisk maktkamp som lurer i kulissene. Gode spenningstopper og mykje action skaper framdrift i historia, og det er få dødpunkter. Liker du fartsfylte bøker? Isåfall er dette ei bok du bør sjekke ut.
Kjell Magne Gjøsæter – Bokblogger.com
ANMELDELSE: AKULA av Arnar Vik – Bokblogger: Terningkast 5-
Den kriminelle bokverden: Terningkast 6-
«Velskrevet, dynamisk og begivenhetsrik historie med eks spesialsoldater i sikte. Jeg ble helt hektet fra første side og jo lengre i boka, desto mer dramatisk ble det. Her gjelder det å holde pusten. Anbefaler på det sterkeste.»
ANMELDELSE: Fiskeørnene av Arnar Vik – Den kriminelle bokverden
Kjell Magne Gjøsæter, Bokblogger.com: Terningkast 4
«Fiskeørnene» er ein spenningskrim med tidvis høg intensitet og gode actionscener. Med fiffige løysingar og eit solid sluttparti, er dette ei bok som slår godt fra seg. Forfattar skriv seg varm og viser stort potensiale, så her er det berre å glede seg til neste bok som allereie er like rundt hjørnet.«
ANMELDELSE: Fiskeørnene av Arnar Vik – Bokblogger
Inne i folkehavet var lufta klam og trykkende. Til tross for et lett duskregn hadde det møtt opp flere tusen mennesker for å overvære konserten på Operataket. Folk sto så tett sammen at det knapt var mulig å se det hvite marmordekket på TV-bildene fra helikopteret som hang i lufta over. Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og flere andre frivillige organisasjoner hadde sammen med NRK hentet inn et imponerende antall artister til kveldens arrangement. Rock for Refugees hadde fått store artistnavn til å stille seg i kø for å spille etter det ble kjent at superstjernen og rockeikonet Roman Shivers var kveldens vert og annonsør.
Lyskasterne og det pyrotekniske showet skapte dansende ildkuler over publikum. Det så ut som en brann blåste frem og tilbake over folkemassen som bølget i takt med musikken. På den provisoriske scenen, en 40 x 20 meter lekter som lå fortøyd helt inntil vestsiden av Operaen, durte de tunge metalriffene fra Rogalandsbandet Kvelertak sammen med en uforståelig dødsralling fra vokalisten.
Han hadde for lengst lagt merke til livvakten som litt tidligere hadde stilt seg opp nede ved sørenden av scenekanten med ryggen til konserten. Ellers var det som forventet latterlig dårlig sikring av området med noen spredte politibetjenter fra ordensstyrken med gul vest og pistol i hylster på hofta. «Oslopolitiet smører tynt utover», mumlet han for seg selv.
John så at livvaktene kom ut av den sorte BMW-en bakerst i kortesjen. En av dem gikk fram og åpnet den tunge, pansrede bakdøra på høyre side av Mercedes-limousinen. Ut trådte den spinkle figuren til justisminister Janne Inger Viik, for anledningen iført jeans, sort T-skjorte og en lett, mørkerød dressjakke. Frp-politikeren var kjent for sine elegante drakter og kjoler, men til tross for en noe enklere stil for anledningen tok hun seg flott ut med halvhøye hæler og håret hengende løst ned til skuldrene. «Veldig rocka», tenkte John mens han smilte skjevt.
Justisministeren ble tatt imot av en mann og en kvinne ved bilen. De virket å være jevngamle med Viik og var kledd i samme moteriktige festivalstil. «Venner eller kollegaer.» John prøvde å ikke virke for interessert i gruppen mens de klemte på hverandre, smilte og lo. Etter hvert begynte prosesjonen å bevege seg gjennom inngangen til konsertområdet. En av livvaktene fulgte på, mens kollegaen hans ble stående igjen ved bilen.
John gikk ut fra at ministeren vil finne seg en plass et sted mot midten litt bak i publikum, der det var litt mindre press og muligheter til å bevege seg litt friere. Han lot følget passere stedet der han sto og fulgte dem med blikket. Pulsen steg, og adrenalinet hadde allerede begynt å stenge ute lyden av musikken. John kunne se at de stanset litt oppe i bakken på Operataket omtrent der han hadde sett for seg. Han pustet dypt inn gjennom nesen og slapp sakte lufta ut igjennom munnen. Pusteøvelsen senket hjerterytmen nesten tilbake til hvilepuls. Tiden bremset opp, og stresset han nettopp hadde kjent på var nå omgjort til krystallklart mentalt fokus. «Klar!» Han beveget seg rolig i retning mot dem og konstaterte tilfreds at det ikke var mange publikummere som hadde tatt notis av kjendisfølget. Til tross for duskregnet var det en lys sommerkveld, men lyskasterne og den øredøvende musikken trakk all oppmerksomhet bort til scenen, og John kunne navigere seg ubemerket gjennom folkehavet.
Da han bare var tre–fire meter unna ministeren og livvakten hennes, stakk han hånden ned bak i smalryggen og festet grep om den lille pistolen som hvilte på innsiden av bukselinningen. En Glock 26 med 10 skudd i magasinet. Usedvanlig god balanse og ildkraft i beskjeden innpakning. Med ølglasset i venstre hånd og den andre hånden fortsatt bak på ryggen gikk han helt tett opp til følget. Livvakten snudde seg mot ham, og John så rett inn i de isblå øynene hans. Livvakten var en rødblond, kraftig kar med firkantet kjeve og hårete håndbaker. Konservativ hårklipp med sideskill og den obligatoriske blå, åpne sportsjakka som skal skjule våpen og radio. «En poster-boy fra Secret Service.» John smilte. Det var lett å se den skuddsikre vesten under den lyseblå skjorta. Den vil ikke gjøre noen forskjell. Johns lille dødbringer i matt sort polymer var ladet med 9 mm stålkjernet ammunisjon. Kevlar kunne like gjerne være kreppapir.
John møtte blikket til livvakten og smilte sympatisk til ham før han fra brysthøyde slapp ølbegeret ut av hånden. I et tidels sekund møttes blikket deres. Så ble livvaktens fokus dratt mot den lille ølbombens ferd mot bakken før han forbauset så tilbake på John. Det virket som han skulle til å si noe idet John dro frem pistolen og satte to skudd i brystet på ham. De øredøvende smellene skar gjennom lyden av musikk og festivalstøy. I en flytende bevegelse satt han nok et skudd i mannens venstre øye, og livvakten ramlet sammen som en sekk med sement. John snudde seg mot justisminister Viik og skjøt to nye skudd. Ministeren snublet forover og traff det hvite steindekket på bakken uten å ta seg for. Hun ble liggende stille med ansiktet vendt bort fra ham. Mørkt blod strømmet ut fra kroppen og farget marmoren rød rundt henne. Folkemengden gikk på et øyeblikk inn i en slags kollektiv panikk, og menneskene rundt John og de livløse kroppene på bakken var i desperat bevegelse bort fra stedet hvor skuddene kom fra. Han kunne skimte to gule vester på vei mot ham fra nordsiden av området og antok at dette var politifolkene han så nede ved inngangen. Et raskt blikk ned mot sørenden av scenen gjorde ham oppmerksom på at livvakten som sto der for et øyeblikk siden, nå var borte og trolig på vei mot ham et sted i folkemylderet. John innså at det var på tide å komme seg vekk. Han beveget seg hurtig sørover mot sperringene ved sjøen. Musikken hadde stanset opp og var erstattet med en kakofoni av paniske rop fra folkemengden som prøvde å komme seg til utgangen over broen mot Operagata. Da han kom ned til franskgjerdene som skulle forhindre at folk falt i sjøen, hørte han en kvinnestemme rope høyt: «Politi! Stå i ro!» Han kunne skimte to gule refleksvester i sidesynet bare 20–30 meter til venstre for seg, men fortsatte å klatre over gjerdet. Politifolkene måtte ha stått på sørsiden bak selve operabygget, for John hadde ikke lagt merke til dem tidligere. Det kom et høyt smell. Om det var et varselsskudd eller om de faktisk skjøt etter ham, var umulig å vite, men så lenge han ikke var truffet, hadde det heller ikke særlig betydning. John løp videre ned mot murkanten. «Politi! Stå i ro! Jeg er bevæpnet!» Politibetjenten hørtes fortsatt ut som om hun var et stykke unna. Havnebassenget var proppfullt av fritidsbåter som hadde ankret opp for å få med seg konserten. Nå rådet kaos da flere var i gang med å starte motorene for å komme seg bort fra skuddene og den potensielle faren som hadde brutt konsertidyllen. Flere av båtene lå tett inntil land bare noen meter fra ham. John løp mot kanten og fikserte på et punkt i sjøen på utsiden av bryggekanten. Han tok et kraftig innpust, fylte lungene med luft og stupte ned i det grumsete vannet – og ble borte.
Arnar Viks spenningsunivers 